Sentralt i debatten er hvordan omfanget av kulturstoff har utviklet seg, hvor mange kulturjournalister norske redaksjoner har tilgang på, hvilket trykk redaksjonene legger på kultur og selvfølgelig kvaliteten og mangfoldet i kulturjournalistikken. Retriever har gjennomført en større analyse av produksjonsvolum og representasjon i norsk kulturjournalistikk. Analysen er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
Felles for meningsutvekslingene som behandler spørsmål om kulturjournalistikkens ve og vel, er en generell mangel på tall på fakta. Når det hevdes fra den ene siden at kulturstoffet stadig utgjør en mindre del av avisenes totale stoff, og at lengre kvalitetsartikler blir sjeldnere og sjeldnere, synes det å være basert på egen oppfatning og inntrykk.
Når det samtidig hevdes at kulturjournalistikken prioriteres og at den bidrar til et mangfold i offentligheten, synes også dette å være basert på antagelser.
Analyseavdelingen i Retriever ønsket å undersøke hvordan de faktiske forholdene er, slik at debatten kan føres på et felles grunnlag. Vi ønsker å bidra med fakta og innsikt i hvordan omfanget og kvaliteten i kulturstoffet har utviklet seg de siste årene. Vi ønsker å kartlegge hvordan, og i hvilken grad, ulike stemmer kommer til orde i offentligheten gjennom kulturjournalistikken. Er det slik at kulturstoffet innehar et større mangfold av stemmer, enn hva som er tilfelle i øvrig omtale? Hvor viktig er kulturjournalistikken for det frie ord?
Last ned analysen her:
Hvem kommer til orde i norsk kulturjournalistikk - volum og representasjon
Analysen utforsker to forhold:
- Hvordan har produksjonen av kulturstoff i norske riks- og regionmedier utviklet seg siste fem år, med tanke på volum og artikkellengde?
- Hvem kommer till orde i kulturstoffet i norske riks. og regionmedier, og hvilke forskjeller ser vi mellom kulturjournalistikken og annen omtale.
Kort om metoden
Hovedfunn
- Andelen kulturstoff i riks- og regionmedier er redusert med to prosentpoeng siste fem år
- Samtidig som antall kulturoppslag blir færre, blir hvert oppslag lengre
- Halvparten kulturoppslagene innehar kun én navngitt kilde. Kun 30 prosent benytter seg av mer enn én kilde. Til sammenligning innehar 50 prosent av politikkstoffet mer enn én kilde
- Annenhver kilde har sin geografiske tilhørighet i en av Norges fire største byer, hovedvekten i Oslo. Kun ti prosent har tilhørighet utenfor storbyene
- Store deler av omtalen preges av kilder som tilhører en elite. Dette inkluderer blant annet stortingspolitikere, statsråder og øverste leder i private og offentlige virksomheter
- To tredjedeler av kildene som representerer den kulturelle eliten er menn
- Personer med innvandrerbakgrunn utgjør kun to prosent av kildene. Innvandrere fra andre land i Norden er her ekskludert. Tilsvarende andel personer med innvandrerbakgrunn i befolkningen er 16 prosent
- Barn og ungdom utgjør kun én prosent av kildene
Overraskende funn
- Jeg opplever at det har vært en vedtatt sannhet at kulturjournalistikken bidrar til mangfold i mediebildet. Dersom vi ser på hvilke kilder som kommer til orde, ser det ikke ut til å være særlig større mangfold enn i økonomi- og næringslivsomtalen, og politikkomtalen. Dette er overraskende. Samtidig vil jeg understreke at dette handler om å forstå nåsituasjonen for å kunne gjøre noen aktive valg. Hvorfor er det slik at personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert? Hvorfor er to tredjedeler av kildene fra den kulturelle elite menn? Hva er årsaken til at kun sju prosent av kildene i riksmediene har tilhørighet utenfor de fire største byene? Nå foreligger tall og fakta som legger grunnlaget for en opplyst debatt, og for redaksjonene til å gjøre noen aktive valg.
