"Jeg har hatt et utrolig viktig samarbeid med Retriever i analysearbeidet. En partner som Retriever har lært meg at det sitter utrolig mye god kompetanse i dette analysemiljøet."
- Tore Slaatta, medieforsker.
Kronikken gjengitt under er skrevet av medieforsker Tore Slaatta og først publisert i Klassekampen 1. november 2022.
Ulven i medielandskapet
Nyhetsmedienes dekning av ulven påvirker hvordan kunnskap, forståelser og holdninger til rovdyr utvikles og har store konsekvenser for ulven selv. En ny undersøkelse argumenterer for at nyhetsdekningen av ulv i Norge har preg av å være en massemedial form for overvåking av rovdyrets avvikende og truende tilstedeværelse i norsk natur.
Ulven er vårt mest omtalte og best synlige rovdyr. Riktignok er hunden det mest omtalte dyret, utenom mennesket selv. Og sau er også mer omtalt enn ulv. Men ulven kommer foran både elg, katt, ku og geit. Sammenlignet med de andre rovdyrene er ulven over dobbelt så mye omtalt som jerv og gaupe, og 65 prosent mer enn bjørn. Ut fra mer tilfeldig valgte målestokker er antall artikkeltreff for «ulv» også større enn for både «klimakrise», «elbil» og «virus», og utgjør rundt halvparten av treff for «Arbeiderpartiet» i perioden (2011–2020).
Nærmere studier av hvilke hendelser som skaper variasjon og vekst i mediedekningen viser både endring og kontinuitet. Nyhetsartiklene er blitt lengre, mer sammensatte, og spesielt etter 2015 preget av en mer forutsigbar tematisk og hendelsesorientert variasjon. Det tolkes som fremvekst av profesjonaliserte, journalistiske nyhetsbeiter og stabile oppfattelser av ulvens nyhetsverdi. Mellom 2016 og 2018 blir nyhetsbildet av ulv imidlertid sterkt preget av politisk strid rundt rovdyrforvaltning, i og med daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesens beslutning om å begrense uttak av ulv i ulvesonen.
I lang tid handlet alle nyheter om ulv derfor også om posisjonering, styrkeforhold og politisk handlingsrom i rovdyrforvaltningen. Etter 2018 har omfanget og intensiteten i nyhetsdekningen igjen falt.
I hele perioden er en stor andel av nyhetsrapporteringen om ulv oppslag i lokale medier med geografisk tilknytning til ulvesonen. Det er redaksjonene i Østlendingen, Glåmdalen, Nationen og NRKs regionnyheter som er mest aktive formidlere av ulvenyheter. I regioner der ulven streifer, utenfor ulvesonen, er det mer sesongbetont interesse for angrep på beitedyr og felling av ulv. NTB er en viktig formidler av likelydende nyheter til nyhetsredaksjoner i resten av landet. Allmennkringkasterne NRK og TV2 synes å ha ulik prioritering av ulvenyheter, og arbeider i flere formater som debattprogrammer, dokumentar og reportasjer, i tillegg til ordinær nyhetsdekning.
NRKs regionskontorer på Østlandet er viktige formidlere av enkeltsaker innad i NRK, og allmennkringkasterne er generelt viktige iscenesettere og formidlere av politiske debatter om ulv og rovdyrforvaltning. Det er samtidig et tankekors at mediekonsernet Amedia eier, direkte eller indirekte, samtlige av innlandsavisene vi har registrert som «i eller i nærheten av ulvesonen».
Når de ulike temaene i nyhetsdekningen ses samlet, indikerer vår analyse at det dominerende og gjennomgående motivet i mediedekningen er ulven som et farlig skadedyr, som må fjernes. I mindre grad er nyhetene fra dag til dag i stand til å formidle positive verdier og verdifulle erfaringer knyttet til ulvens tilstedeværelse i norske skoger. Det betyr ikke at slike nyheter er fraværende, og verneperspektiver kommer regelmessig frem i nyheter om klager og stevninger av fellingstillatelser og faktabaserte nyheter om ulvebestand og genetisk viktig ulv. Men det gjentakende fokus på observasjoner, skader, fellingstillatelser, jakt, sporing og felling, gjør at ulven i størst grad settes opp mot menneskers liv og interesser, som en truende, heller enn en truet art. Verneperspektivet med vekt på at rovdyret ulven finnes og kan oppleves i norsk fauna, og har en rett til å være der, er klart mindre nyhetsverdig. Våre kartlegginger av ordsøk bekrefter at det er det negative bildet av en uønsket ulv som dominerer nyhetene.
Medieulven er dermed først og fremst et gjennomregulert dyr, som avstedkommer nyheter når den bryter regler og standarder i rovdyrforvaltningens institusjonelle rammeverk. I billedbruken er det to typer bilder som dominerer. Det ene viser ulven som nylig skutt eller felt, gjerne liggende død på nysnø. Det andre viser ulven i skogen, fotografert profesjonelt av dyrefotografer, eller tilfeldig avbildet av utplasserte viltkamera eller av enkeltpersoner som har støtt på ulv. Ulver får navn etter steder der de hører til, i revir, og blir omtalt i forhold til alder, kjønn, og om de er bærere av viktig DNA eller ikke. Nyhetene representerer i så måte en massemedial overvåking av ulv i Norge som både populariserer, mytologiserer og dramatiserer vårt liv med ulven, og utfyller og beriker fortellingene om forskernes forvaltningstekniske telling og teknologibaserte sporingsmetoder.
Veksten i mediedekningen av ulv fra 2011 må ses i lys av det faktum at ulvebestanden vokser, og at det rett og slett skjer mer. Særlig i streifesonen har rapporteringen av ulv økt siden 2011, noe som også må antas å skyldes at flere ulver streifer enn tidligere. Samtidig viser statistikken over beitedyr som er tatt av ulv, nedgang de senere årene. Den tilsier at vi burde forvente fortsatt nedgang i skaderapportering og færre fellingsnyheter.
Situasjonen per 2022 tyder på at store og dramatiske sakskomplekser, som koronavirus og krig i Ukraina, reduserer medieulvens synlighet. Men tar vi mediestrukturen i de redaksjonelle mediene og de politiske posisjonene i Stortinget samtidig i betraktning, kan den viktigste effekten av mediedekningen av ulv likevel bli at forskjellene mellom lokal og nasjonal offentlighet øker.
Medieulven er først og fremst et gjennomregulert dyr.
